Bodø kulturhus ble først planlagt på 1950-tallet, det var en del av det sosialdemokratiske programmet om kultur, da ennå delvis definert som finkultur, til alle. Det måtte være et kommunalt ansvar å gi alle i den lille nordlandsbyen et godt og oppbyggelig kulturtilbud. Rundt 1960 ble det vedtatt at det skulle avholdes en konkurranse for arkitekter, og denne konkurransen skulle dreie seg om å bygge en skole. Skolen skulle imidlertid også ha plass til et samfunnshus og en storsal.
Det var Tobben Rodahl og Paul Cappelen som vant konkurransen, de vant ellers mange konkurranser og a
nbud i modernismens Norge og fikk tegne mange viktige bygninger i Nord-Norge. Dessverre var en god del av dem grusomme monstrøsiteter, men bygget som skulle bli Bodø Kulturhus var faktisk både forholdsvis funksjonelt og til en viss grad estetisk tilfredsstillende. De bestemte seg for å satse på en oval grunnplan, med to nivåer – skolen øverst og så det tilstøtende samfunnhuset under. Til sammen skulle dette bli seende ut som en båt til ankers, det var i hvert fall intensjonen selv om det kan være litt vanskelig å få øye på i ettertid.
Bygget var et utslag av den eksperimenteringen med form og funksjon som var typisk for 1960-tallet, uten at det nødvendigvis kan bekreftes at bruk av mildere narkotiske stoffer var en viktig del av inspirasjonen. I det store og hele er arkitekturen egentlig ganske typisk for sin periode.
Det var først lenge etterpå at det ble en ombygging til et rent kulturhus. Det skjedde først rundt 1990, og ombyggingen viste seg å bli så dyr at det ble en stor politisk skandale og en ripe i lakken også for datidens rådmann, Svein Lechert. Noen mente likevel at det var verdt pengene, kanskje særlig kunstnerne som gledet seg så stort over å få sin helt egen lekestue.
