Det er ikke alltid lett å bestemme seg om gjeldende holdninger finnes i hele landet eller bare på et sted. Nemlig er det i Bodø der man bestemmer seg for retningen norsk idrett skal bevege seg i. Spesielt er det viktig hva det angår regnskap og ressursfordeling. Hvis man skal bli mer kyndig på hva det innebærer, kan man godt prøve seg på å formidle ressurser selv i vår Folkeautomaten bonuskode. Uansett hvilket nettkasino man spiller i, er disse bonuskodene spredte rundt og man har tilgang på hele tiden. Det finnes et såkalt matchbonus også, som innebærer at man kan sette inn så mye penger som man vil, og sette inn så mye som man vil få som bonus. I Norge er det viktig med at det gis bistand til både kulturlivet og idrettsprestasjoner. Alle som veit noe om prinsippene velferdsstaten er bygger på kjenner til nødvendigheten av åpenhet, dvs. at folk har klar oversikt hva som skattepengene deres brukes til. Naturligvis, er det mange frivillige organisasjoner og bevegelser som ønsker å løsrive seg fra denne plikten og unngå altomfattende statlig byråkrati. Det kan også oppstå uenigheter mellom staten og organisasjonene om hvor mye penger som skal gis til en eller annen idrettsaktivitet. I sånne tilfeller er det vanskelig å vurdere riktig hvem som er i sin rette, for det er staten som har full innsikt i statsbudsjettet, men det er idrettsbevegelser som forstår seg best på idrettsrelaterte virkeområder.
Idrettsstyret tok beslutning om å forandre på anbefalinger og forslag til framgangsmåter hva gjelder kontrollrutiner, og selve ideen om åpenhet og dens prinsipper endret. Nemlig ble idrettsbevegelsen åpnet for alles innsyn, på grunn av tidligere regnskapsproblemer. Det ble et enstemmig krav om at bevegelsen skal underkastes innsyn. Selv om mange mener at det var en ren selvfølgelighet, for man skal få vite hva som idrettsorganisasjoner bruker skattepenger til, betyr det ikke at man klarte å kaste lys over hva som skjer.
Den tilsynelatende krisen som befant seg i norsk idrett, stammer fra flere funn. Kulturministeren i Norge, Linda Hofstad Helleland, prøvde å forene det som er populært hos folk og riktig i ett krav ved å være en av de viktigste talspersonene for åpenhet i norsk idrett. Idrettslederne valgte åpenhet med en gang og gjorde avstand mellom seg selv og den internasjonale idretten ved å påpeke på sin ære og korrupsjonsfri praksis. Uansett hadde folk mistillit til dem pga. deres tendens til å vike tilbake i åpenhetsdebatten, for man tvilte på at det holdt noe skjult og førte folk bak lyset. Det som de hevder var målet med en sånn framgangsmåte er noe helt forskjellig.
De sa at de ville holde seg til grunnleggende demokratiske prinsipper, dvs. at de som en frivilligbasert demokratisk bevegelse ikke ville underkaste seg den politiske makten i Norge. Det hadde stredd mot demokrati hvis en organisasjon lo seg styre av den politiske makta, som i sin natur er skiftende og ustabil. Det at de reagerte sånn de gjorde i debatten om åpenhet skyldes at de fikk lite hjelp. Mange mener at det både er idrettens og toppledelsens feil, for det var bare mindretallet som ikke kunne stå imot flertallet i bevegelsen, og toppledelsen er ikke særlig interessert å bevare avstanden mellom selvstendige organisasjoner og statsbyråkrati. Ikke noe under at de avviste innsynet for ett år siden, og enda mindre underlig at de nå skjønte de hadde behov for det. Spesielt nå til dags at norsk idrett står veldig sterkt i det norske samfunnets kulturliv. Uansett synes det unødvendig at det skulle bli knipe mellom idrettsbevegelsen og den norske kulturministeren, for det var henne som påstod at det hadde blitt livsfarlig hvis norsk idrett ble underkastet politikken.
